Iskantsonen betegner overgangen mellom åpent hav og havis. Det er en svært dynamisk størrelse. Avhengig av blant annet vindretning og havstrømmer kan iskantsonen bestå av alt fra løse små og store isflak som driver i et område som strekker seg over flere ti-talls kilometer, til en kompakt kant bestående av små isflak som er trykt sammen foran mer solid pakkis. Endringer i romlig fordeling kan skje i løpet av dager, men også timer. I tillegg har man sesongvariasjoner og variasjoner fra år til år.
I forvaltningsplanen har man funnet det hensiktsmessig å definere SVO iskantsonen basert på to kriterier; isen skal dekke minimum 15 prosent av sjøarealet og en sannsynlighet (frekvens) for et slikt isdekke i april basert på observasjoner over en 30-års statistikkperiode. April er normalt den måneden med størst utbredelse mot sør. I forrige versjon av forvaltningsplanen ble det benyttet en frekvens lik 30 prosent i april basert på observasjoner fra perioden 1967-1989.
Alle er enige om at vi skal ta vare på de viktige miljøverdiene som er knyttet til iskanten. Biologisk er dette et svært produktivt område. Når isen smelter om våren og sommeren, stabiliseres den øvre delen av vannmassene slik at man ikke lenger har full omrøring. I tillegg er det næringssalter tilgjengelig for planteproduksjonen og det er tilstrekkelig med lys fra sola i det øvre sjiktet. Alle disse faktorene sammen fører til en betydelig produksjon av planter. Dette gir igjen opphav til beitende dyr og deretter rovdyr som beiter på disse igjen. Denne produksjonen finner man hovedsakelig langs iskanten og litt sør for denne, mens isen smelter og trekker seg nordover.
I tillegg til produksjonen i de frie vannmassene er det også er en betydelig produksjon av såkalte isalger. Disse sitter inne i eller på undersiden av isen. Mens produksjonen i vannmassene reduseres markert når isdekket øker, har man fortsatt produksjon av de fastsittende algene i dette området. Noe av den biologiske produksjonen, både fra vannmassene og fra fastsittende organismer, synker ned på havbunnen og er dermed en viktig næringskilde for bunndyrsamfunene.
I juni 2021 la Havforskingsinstituttet fram rapporten "Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) i norske havområder – Miljøverdi". Fagekspertgruppen anbefaler ar sørlig grense for dette SVO-et endres til maksimal isutbredelse, dvs. yttergrensen for det største aggregerte arealet med isfrekvens større enn 0,5 prosent, for å fange opp en større andel av de biologiske prosessene som er knyttet til dette området.