Hovedkildene til utslipp til luft fra olje- og gassvirksomheten er:
- Forbrenning av naturgass i turbiner, motorer og kjeler
- Forbrenning av diesel i turbiner, motorer og kjeler
- Fakling
- Forbrenning av olje og gass i forbindelse med brønntesting og brønnvedlikehold
Andre kilder til utslipp til luft er:
- Gassventilering, mindre lekkasjer og diffuse utslipp
- Avdamping fra lagring og lasting av råolje offshore
Kraftproduksjon med bruk av naturgass og diesel som brensel er hovedkilden til utslippene av CO
2 og NO
x. Disse utslippene er hovedsakelig avhengig av energiforbruket på innretningene og av hvor effektiv kraftproduksjonen er. Den nest største kilden er direkte avbrenning av gass, såkalt fakling. Fakling foregår bare i begrenset omfang i på norsk sokkel slik det er bestemt i petroleumsloven, men er tillatt av sikkerhetsmessige årsaker i drift og i forbindelse med visse operasjonelle problemer.
Halvparten av metanutslippene (CH
4) på olje- og gassinstallasjonene offshore er direkte utslipp fra produksjonsprosessene, som f.eks. fra kompressorer og håndtering av produsertvann. For flyktige organiske forbindelser unntatt metan (nmVOC) er de viktigste kildene offshore lasting og lagring av råolje. Utslipp av nmVOC skjer f.eks. når gassholdig luft fortrenges av råolje ved lasting av tankbåtene.
Utslippene av SO
x er hovedsakelig forårsaket av forbrenning av svovelholdige naturdass og diesel. Ettersom norsk naturgass inneholder lite svovel, er bruk av diesel den største kilden til utslipp av SO
x. For å minimere utslippene av SO
x brukes det diesel med lavt svovelinnhold.
Figur 19 viser utslipp til luft på norsk sokkel sammenlignet med internasjonalt gjennomsnitt per fat produsert oljeekvivalent. Alle tall er fra 2020 fordi internasjonale tall for 2021 ikke er tilgjengelige per juni 2022.