5.2 Miljørisiko og føre-var
De betydelige miljøverdiene som er knyttet til iskanten skal tas vare på. En formålstjenlig forvaltning av SVO iskantsonen krever imidlertid at man klart identifisere de ulike miljøverdiene som er knyttet til denne og hva og når de er sårbare overfor. En bør i størst mulig grad beskrive variasjon i sårbarhet gjennom året og i ulike områder av iskantsonen, og være spesifikk på sårbarhet i forhold til ulike typer påvirkning.
Først når den faktiske sårbarheten til miljøverdiene og områdene er identifisert, kan det gjøres gode vurderinger av eventuelle operasjonelle begrensninger. Både myndigheter og tiltakshaver kan bedre unngå kostbare begrensinger av aktiviteter i perioder hvor de sårbare ressursene ikke er til stede og/eller for aktiviteter som ikke påvirker den aktuelle ressursen. Norsk olje og gass har tidligere kommentert at sårbarhetsvurderingene i det faglige grunnlaget for forvaltningsplaner ikke har vært tilstrekkelig presise. Dette medfører at det ikke tydelig kommer frem hva den verdsatte delen av økosystemet faktisk er sårbar overfor. Før man eventuelt inkluderer kandidatområder eller gjør store endringer av de eksisterende SVOene med tilhørende operasjonelle begrensninger, bør det etter Norsk olje og gass' mening gjennomføres en grundigere vurdering og klar beskrivelse av hva som ligger i sårbarhetsbegrepet.
Det må blant annet gjøres et klart skille mellom selve iskantsonen, og de enorme havområdene hvor iskantsonen en gang har beveget seg i. I løpet av et år kan iskantsonen typisk bevege seg fra Bjørnøya i sør i april måned, til nord for Spitsbergen i september. Dette tilsvarer om lag avstanden fra Oslo til Mo i Rana.
Et viktig argument som benyttes for forslag om utvidelse av SVO-grense iskant er at bunndyrssamfunnene i disse områdene er avhengige av den høye biologiske produksjonen som følger iskanten når den smelter og trekker seg nordover. Riktignok påpeker rapporten fra faglig forum at det er en betydelig grad av usikkerhet i denne antagelsen. Det foreligger liten dokumentasjon på at denne sammenhengen er reell og det er så langt ikke fremlagt faglig grunnlag til å trekke en slik konklusjon. Akvaplan-niva gjennomgikk deres omfattende materiale fra bunndyrsprøver fra Barentshavet i tillegg til tilgjengelig litteratur om temaet. Basert på deres materiale kan det ikke identifiseres karakteristiske trekk i bunndyrssamfunnene i området som klart kan tilskrives produksjonen i iskantsonen. Artsfordelingen og strukturen på bunnsamfunnene synes hovedsakelig å være påvirket av type sediment og type vann (atlantisk eller arktisk) ved bunnen. I områder med lavt sesongmessig isdekke er det ikke usannsynlig at isen smelter før den årlige oppblomstring av isalger skjer. Under disse omstendighetene vil verken isdekke eller smelting ha noen påvirkning på bunnfaunaen.
Naturmangfoldsloven med underlagsdokumenter (blant annet Ot.prp. Nr. 52 2008-2009) er klar på at føre-var prinsippet bare skal benyttes der det foreligger en usikkerhet om det kan oppstå en “alvorlig eller irreversibel” skade. Vitenskapelige vurderinger bør indikere at det er grunn til bekymring for at det inntreffer en alvorlig eller irreversibel skade. Skadepotensialet og sårbarheten til bunnsamfunnene er ikke belyst i underlagsrapportene fra Faglig forum eller i sammendragsrapporten. Tvert imot indikerer flere studier at bunndyrsamfunnene innenfor den foreslåtte SVO iskantsonen er robuste og viser god motstandsdyktighet mot blant annet bunntråling som er den viktigste påvirkningsfaktoren. Tilsvarende studier av bunnfauna fra sørlige Barentshavet viser at bunnsamfunnene i havområdet restitueres raskt etter en forstyrrelse. Forstyrrelser forårsaket av petroleumsaktivitet er ubetydelige som følge av de forebyggende tiltak industrien har innført (se kap 5.3.2).
I tillegg innebærer argumentasjonen om å benytte 0,5 prosent isfrekvens et betydelig innslag av føre-var i det faglige grunnlaget. Det fremgår tydelig i naturmangfoldsloven og underliggende materiale at føre-var-tilnærming hører hjemme på et beslutningsnivå. Prinsippet skal sikre at det tas høyde for usikkerhetene i et faglig, faktabasert og vitenskapelig underbygget beslutningsunderlag. Det er ikke hensiktsmessig at føre-var-prinsippet trekkes inn i det vitenskapelige underlaget og presenteres for beslutningstakere som et forstørret skadepotensiale, utvidelse av utfallsrommet eller en angitt økt usikkerhet. Vitenskapens og de vitenskapelige institusjoners rolle er å frambringe den beste faglige forståelse og de riktigst mulige estimater der en også synliggjør det faktiske utfallsrommet og den usikkerheten som materialet tilsier.
Føre-var-prinsippet innebærer ikke at risikoen skal være null. Innen forvaltningsområder der føre-var-prinsippet er godt innarbeidet i beslutningsprosessene er beslutninger også basert på en aksept for risiko, og føre-var sees i sammenheng med vurderinger av kost-nytte.
Historiske data fra norsk sokkel viser at det i løpet av 50 års olje- og gassvirksomhet ikke har inntruffet noen utilsiktede utslipp som har medført skade av betydning på miljøet, verken fra offshorevirksomheten, fra tilknyttet transport eller fra tilhørende landanlegg. Dermed hevder ikke vi at en alvorlig hendelse ikke kan skje fra virksomheten. Det har derfor vært en prioritert oppgave for petroleumsnæringen å bidra til å øke kunnskapen om faktiske skadepotensialer og å utvikle metoder for å formidle dette på en måte som gir et fullt bilde av utfallsrom og usikkerheter.
Det handler både om kunnskap om når miljøressursene er mest sårbare, når de er til stede og hvilke aktiviteter som medfører høyest miljørisiko. Eksempler på slike aktiviteter er karlegging og overvåking av sjøfugl (SEAPOP og SEATRACK), forskning på effekter på fisk og andre ressurser i vannmassene (blant annet PROOFNY og SYMBIOSES) og forskning og utvikling av modeller for å predikere tilstedeværelse av sjøfugl og sjøpattedyr (for eksempel MARAMBS).
Det er vår anbefaling at det tydelig skilles mellom områder hvor is forekommer ofte og områder hvor is i praksis aldri forekommer. Da det i tillegg er behov for å angi en geografisk avgrensning av fysisk iskant bør denne angis som de områdene som har en viss sannsynlighet for å erfare is.
I 2022 får Faglig Forum en ny rapport om sårbarhet for miljøverdiene som er identifisert i foreslåtte kandidatområder. Rapporten om miljøverdier og sårbarhet blir grunnlaget for forslag om nye SVO-er i neste forvaltningsrapport som blir lagt fram for Stortinget i 2023.
Det må blant annet gjøres et klart skille mellom selve iskantsonen, og de enorme havområdene hvor iskantsonen en gang har beveget seg i. I løpet av et år kan iskantsonen typisk bevege seg fra Bjørnøya i sør i april måned, til nord for Spitsbergen i september. Dette tilsvarer om lag avstanden fra Oslo til Mo i Rana.
Et viktig argument som benyttes for forslag om utvidelse av SVO-grense iskant er at bunndyrssamfunnene i disse områdene er avhengige av den høye biologiske produksjonen som følger iskanten når den smelter og trekker seg nordover. Riktignok påpeker rapporten fra faglig forum at det er en betydelig grad av usikkerhet i denne antagelsen. Det foreligger liten dokumentasjon på at denne sammenhengen er reell og det er så langt ikke fremlagt faglig grunnlag til å trekke en slik konklusjon. Akvaplan-niva gjennomgikk deres omfattende materiale fra bunndyrsprøver fra Barentshavet i tillegg til tilgjengelig litteratur om temaet. Basert på deres materiale kan det ikke identifiseres karakteristiske trekk i bunndyrssamfunnene i området som klart kan tilskrives produksjonen i iskantsonen. Artsfordelingen og strukturen på bunnsamfunnene synes hovedsakelig å være påvirket av type sediment og type vann (atlantisk eller arktisk) ved bunnen. I områder med lavt sesongmessig isdekke er det ikke usannsynlig at isen smelter før den årlige oppblomstring av isalger skjer. Under disse omstendighetene vil verken isdekke eller smelting ha noen påvirkning på bunnfaunaen.
Naturmangfoldsloven med underlagsdokumenter (blant annet Ot.prp. Nr. 52 2008-2009) er klar på at føre-var prinsippet bare skal benyttes der det foreligger en usikkerhet om det kan oppstå en “alvorlig eller irreversibel” skade. Vitenskapelige vurderinger bør indikere at det er grunn til bekymring for at det inntreffer en alvorlig eller irreversibel skade. Skadepotensialet og sårbarheten til bunnsamfunnene er ikke belyst i underlagsrapportene fra Faglig forum eller i sammendragsrapporten. Tvert imot indikerer flere studier at bunndyrsamfunnene innenfor den foreslåtte SVO iskantsonen er robuste og viser god motstandsdyktighet mot blant annet bunntråling som er den viktigste påvirkningsfaktoren. Tilsvarende studier av bunnfauna fra sørlige Barentshavet viser at bunnsamfunnene i havområdet restitueres raskt etter en forstyrrelse. Forstyrrelser forårsaket av petroleumsaktivitet er ubetydelige som følge av de forebyggende tiltak industrien har innført (se kap 5.3.2).
I tillegg innebærer argumentasjonen om å benytte 0,5 prosent isfrekvens et betydelig innslag av føre-var i det faglige grunnlaget. Det fremgår tydelig i naturmangfoldsloven og underliggende materiale at føre-var-tilnærming hører hjemme på et beslutningsnivå. Prinsippet skal sikre at det tas høyde for usikkerhetene i et faglig, faktabasert og vitenskapelig underbygget beslutningsunderlag. Det er ikke hensiktsmessig at føre-var-prinsippet trekkes inn i det vitenskapelige underlaget og presenteres for beslutningstakere som et forstørret skadepotensiale, utvidelse av utfallsrommet eller en angitt økt usikkerhet. Vitenskapens og de vitenskapelige institusjoners rolle er å frambringe den beste faglige forståelse og de riktigst mulige estimater der en også synliggjør det faktiske utfallsrommet og den usikkerheten som materialet tilsier.
Føre-var-prinsippet innebærer ikke at risikoen skal være null. Innen forvaltningsområder der føre-var-prinsippet er godt innarbeidet i beslutningsprosessene er beslutninger også basert på en aksept for risiko, og føre-var sees i sammenheng med vurderinger av kost-nytte.
Historiske data fra norsk sokkel viser at det i løpet av 50 års olje- og gassvirksomhet ikke har inntruffet noen utilsiktede utslipp som har medført skade av betydning på miljøet, verken fra offshorevirksomheten, fra tilknyttet transport eller fra tilhørende landanlegg. Dermed hevder ikke vi at en alvorlig hendelse ikke kan skje fra virksomheten. Det har derfor vært en prioritert oppgave for petroleumsnæringen å bidra til å øke kunnskapen om faktiske skadepotensialer og å utvikle metoder for å formidle dette på en måte som gir et fullt bilde av utfallsrom og usikkerheter.
Det handler både om kunnskap om når miljøressursene er mest sårbare, når de er til stede og hvilke aktiviteter som medfører høyest miljørisiko. Eksempler på slike aktiviteter er karlegging og overvåking av sjøfugl (SEAPOP og SEATRACK), forskning på effekter på fisk og andre ressurser i vannmassene (blant annet PROOFNY og SYMBIOSES) og forskning og utvikling av modeller for å predikere tilstedeværelse av sjøfugl og sjøpattedyr (for eksempel MARAMBS).
Det er vår anbefaling at det tydelig skilles mellom områder hvor is forekommer ofte og områder hvor is i praksis aldri forekommer. Da det i tillegg er behov for å angi en geografisk avgrensning av fysisk iskant bør denne angis som de områdene som har en viss sannsynlighet for å erfare is.
I 2022 får Faglig Forum en ny rapport om sårbarhet for miljøverdiene som er identifisert i foreslåtte kandidatområder. Rapporten om miljøverdier og sårbarhet blir grunnlaget for forslag om nye SVO-er i neste forvaltningsrapport som blir lagt fram for Stortinget i 2023.
